Elven

Akerselva er en “grå og gul skitten elv som driver langsomt gjennom byen og forurenser luften” - Oscar Braaten

Akerselva i Oslo var på et tidspunkt en hovedpulsåre i Norges industrialisering. Rundt denne tiden klagde forfatteren Oscar Braaten om en “grå og gul skitten elv som driver langsomt gjennom byen og forurenser luften”. Braaten drømte så videre om en fjern fremtid hvor hat og avsky for elven hadde gitt etter for anerkjennelse og kjærlighet. 

Vi bykser så frem til 2020.

Bydel Sagene, Braatens hjemsted, kommer med en offisiell uttalelse som erklærer at klimakrisen eksisterer, og dette får støtte fra alle partier på tvers av det politiske spekteret. Arbeiderpartiets Maria Varteressian, daværende leder for bydelsutvalget for Miljø, Kultur og Byutvikling, står ved elvebredden og sier:

“Vi erklærer klimakrise, fordi klimaendringene har skapt en krisetilstand.”

Ni år tidligere hadde Akerselva vært offer for en masseutrydning - 6000 liter klor hadde over natten rent ut og nærmest sterilisert elva for alt fra fugl til fisk til mikroflora. 

Veien fra lammelse til håp

Omtrent samtidig med denne erklæringen dras det i gang et flerårig Open Schooling-samarbeid, som har som mål å motvirke det en lærer beskriver som en “paralysis of enormity” - en lammelse som følge av overveldende skala – og å heller skape “ripples of hope” - krusninger av håp. Gjennom et samarbeid mellom Oslo International School, den anerkjente forfatteren og fluefiskeren Jan Aarhaug og forskere fra Universitetet i Oslo skapes et prosjekt som fokuserer på Atlanterhavslaksens tilbakekomst til Akerselva, ikke bare tilbake hver høst, men også tilbake fra randen av utslettelse.

Temaet bestemte den geografiske avgrensningen, størrelsen og timingen av prosjektet. Elevene skulle selv utforske, lære om og skrive om laksen i Akerselva gjennom de fire årstidene, med mål om å skape en selvprodusert dokumentarfilm. Målet var helt fra begynnelsen av at prosjektet skulle ferdigstilles i november 2021, og dokumentaren skulle ferdigstilles og presenteres på en festival avholdt samtidig som laksen gytet igjen i Akerselva. 

Dette Skole i Verden-prosjektet plasserte skolens’ og andre eksterne aktører i en delt, åpen og ahierarkisk situasjon for å utforske en spesifikk sosiovitenskapelig tematikk.

Samarbeid og samskaping som norm

Et kjerneelement ved dette samskapte Open Schooling-prosjektet var en felles enighet om at elevene skulle oppleve eierskap til prosessen og prosjektet, og at de voksne skulle ta ansvar for å hjelpe elevene gjennom denne prosessen. Undervisningen bestod derfor av forsiktig og hensiktsmessig stillasbygging, hvor målet var å åpne opp og gjøre håndterlig ellers ganske komplekst sammensatte sosiovitenskapelige temaer som angikk laksen i henhold til etikk, lakseoppdrett, økologi og bærekraft.

Elevene utforsket biologiske og økologiske aspekter ved temaene, filmet og tok sine egne bilder på klasseturer til elven, og utøvde digital kompetanse gjennom redigering og animasjon i dokumentarfilmen. 

Roller og reaksjoner i endring

Dette Skole i Verden-prosjektet plasserte skolens’ og andre eksterne aktører i en delt, åpen og ahierarkisk situasjon for å utforske en spesifikk sosiovitenskapelig tematikk. Læreren som hadde prosjektleder-rollen befant seg raskt på et nytt skjæringspunkt mellom eksterne eksperter og de lærende, og begynte å tolke sin lærerrolle som en mer aktiv og involvert formidler av ulike kunnskapsfelt, evner og opplevelser. Læreren gikk til store steg for å skape en stemning som fostret samarbeid og felles utforskning, og lærerens innsats gjorde ekspertkunnskap tilgjengelig for elevene.

Ekspertene fikk på sin side både muligheten til et nærere samarbeid med de lærende og muligheten til å bevitne hvordan elevene over tid sakte begynte å uttrykke en økt forståelse for viktigheten av tematikken. 

Dagen dokumentaren skulle vises dro elevene og læreren på en siste tur til Akerselva. Fullvoksen laks migrerer og er derfor borte fra i elven helt frem til den avsluttende perioden deres livssyklus, hvor de vender tilbake fra Arktis til deres fødeelv for å gyte og mest sannsynlig dø. De fleste av elevene hadde på dette tidspunktet tilbragt månedsvis på å lage en film om et dyr de aldri egentlig hadde fått møte. Underveis i premierearrangementet etterpå beskriver læreren øyeblikket når klassen ankommer elven og endelig ser fisken bykse opp mot den brølende Øvre Foss: “Oh it was glorious.” Læreren beskriver hvordan en jente “was going berserk … ordinarily I don’t think a teenager would see a fish jumping and go crazy.” 

Det virker som om Braatens fjerne fremtid endelig hadde ankommet. 

Elevene fikk siste ord. De lot sin film snakke for seg:

“This amazing cycle was completed both for us and the salmon. The following film is our attempt to not only share what we have learned about the salmon but how we can apply such knowledge to life around us.” 

Skole i Verden, på godt og vondt

Tiltak som dette tar sin plass i en sammensatt verden, og derfor må det også nevnes: I løpet av den samme måneden som feiringen av laksens hjemkomst til Oslos hovedåre fant sted, i løpet av måneden hvor tenåringer hoppet av glede og gjorde offentlige uttalelser på vegne av mer-enn-menneskelige Andre, kom det også et uventet slag: Myndighetene i Norge annonserte den samme måneden at den norske bestanden av Atlanterhavslaks hadde blitt rødlistet. Disse mest hardhause av vesen var nå offisielt utrydningstruede. 

Kampen pågår fortsatt om hva slags – og hvem sine – fremtider vi ønsker å skape sammen. Skole i Verden kan skape relevante nisjer og effektive åpninger innenfor denne større kampen. Skole i Verden kan bidra til å fremskynde de endringene som trengs innenfor skolens etablerte kultur. Open Schooling kan støtte lærere som står på barrikadene for skolens pågående tilpasningsprosesser.

Skole i Verden kan myndiggjøre elever.